Nylig har vi opplevd en flott åpning av anlegget for fornybart hydrogen i Hellesylt, for så å høre at Equinor og Shell ikke ser potensialet i markedet for lavkarbon hydrogen. I løpet av sommeren har vi dessuten sett at store klimaprosjekter som Yaras elektrifisering på Herøya settes på pause, mens Statkraft har skjøvet på sine hydrogenambisjoner.
Omstillingen til lavutslippssamfunnet byr på både opp- og nedturer, også for oss i hydrogennæringen. Men av hensyn til klimaet og det store potensialet for verdiskaping i et langsiktig perspektiv må vi nå evne å holde blikket både på ballen og våre medspillere.
Selskapene peker blant annet på usikkerhet i markedet, behovet for risikoavlastning og avklaring av hvilke regler som gjelder. Slik jeg ser det, henger disse veldig tett sammen. Når det er usikkerhet rundt det regulatoriske, medfører det usikkerhet for produsenter, distributører, sluttbrukerne og teknologileverandørene. Senest i forrige uke sendte Tysklands visekansler Robert Habeck et brev til Europakommisjonen hvor han delte sin bekymring for at EUs regelverk forsinker oppskaleringen av hydrogen. Det er derfor helt avgjørende at EU og de nasjonale myndighetene intensiverer arbeidet med å finne gode løsninger.
Vi skal ikke satse på hydrogen fordi det er enkelt, men fordi det er helt avgjørende for å nå klimamålene. Det viktig å huske på at det store globale bildet ikke har endret seg. IEA anslår at 1,5-gradersmålet i Parisavtalen krever at det forbrukes 450 millioner tonn hydrogen i 2050. Og hvis Europakommisjonen får gjennomslag for sitt forslag om å oppnå 90 prosent utslippsreduksjoner innen 2040, innebærer det ifølge kommisjonens analyser at hydrogenforbruket øker fra dagens 8 millioner tonn til 185 millioner tonn i 2050.
Med andre ord vil hydrogen spille en helt avgjørende rolle for å kutte utslipp i de sektorene som er vanskelige å avkarbonisere. Her har Norge en unik posisjon til å gå i front.